En cøliakers hverdag

Jeg var nylig på en konferanse og var ute for en dårlig opplevelse. Rettere sagt, det begynte bra, med 3 retters middag tilberedt av "Bølgen & Moi" som smakte veldig bra og som jeg kunne spise.

Men, på dag nr 2 på en annen restaurant skar det seg totalt ved lunsjtid. Beskjeden om at jeg har cøliaki hadde ikke nådd frem til målet - på tross av intensiv mailkommunikasjon uken i forveien. Dermed satt jeg en halvtime og så på mens de andre fornøyd spiste maten sin, mens jeg frenetisk prøvde å spore opp en person som kunne fikse mat til meg også. På tallerkenen foran meg kunne jeg bare spise en kvart tomat og et par reker som hadde unnsluppet å bli innsmurt med dressing. Ikke akkurat noe å bli mett på.

Bare for å gjøre hele episoden komplett tragisk, så traff jeg under letingen etter kokken, på en kvinnelig konferansedeltaker som jeg sent vil glemme. Straks hun fikk vite at jeg hadde cøliaki, insisterte hun på å helbrede meg med bønn og håndpåleggelse (!?). Hun ba til Gud mens hun holdt på skulderen min og mente at dette ville helbrede meg slik at jeg ville kunne spise gluten heretter. Det hadde ihvertfall hjulpet på cøliakien til mannen hennes og hennes egen MS. Tydligvis mente hun at jeg hadde syndet så mye i mitt tidligere liv at jeg hadde fått sykdommen, men at bønn var veien å gå. Synd å si, men dama virket nesten normal før hun begynte å snakke om gud :-(

Resultatet på det hele var at jeg (et kvarter før lunsjen var ferdig) fikk tilbud om å forsyne meg fra salatbaren i kantinen. På dette stadiet var jeg så sulten og mektig lei av å bli dårlig behandlet at jeg takket blankt nei. Deretter gikk jeg over til kinarestauranten på nærmeste kjøpesenter og fikk et måltid som jeg faktisk kunne spise.

Så, for de som fortsatt lurer, så holder jeg meg hjemme neste år, og jeg er i sterk tvil om jeg tør å gå på julebordet. Jeg ser for meg at jeg blir sittende i en krok og tygge medbrakte knekkebrød mens de andre koser seg med pinnekjøttet.

Nina

P.S. Hvis noen andre føler for å bli frelst fra syndene sine så har jeg visittkortet med kontaktopplysningene til frelserinnen. Hun insisterte på å få høre om det virket

P.P.S Hvis dere spør meg om noen uker om jeg kan le av denne episoden så er svaret "ja". Men, akkurat nå er jeg så mektig provosert og forbannet at jeg spammer dere alle med denne selsomme opplevelsen fra en mat-allergikers hverdag. Faktisk vurderer jeg å droppe forklaringen om cøliaki, men heller si at jeg vil ha maten min slik og slik, rett og slett fordi at jeg liker å gjøre mine medmenneskers hverdag mest mulig vanskelig :-(